Hvilket valg?

Det er valgdag. Jeg har gjort min "plikt" og levert min stemme. Jeg har fått et nummer i manntallet og en illusjon om at jeg har et valg.
Hjerterytmen min blir ikke bedre, jeg våkner i panikkangst etter mareritt, er så utmattet at jeg ikke klarer gjøre noe, så urolig at jeg ikke klarer slappe av.
Inni meg er det krig.
Krig fører bare til mer krig.
Ei lita jente er redd og gråter inni meg.
En del av meg er bare sint og krangler.
Jeg prøver å vinne denne krigen, men innser jeg dør under veis.
Jeg har ikke noe valg.
For å bli bedre må jeg slutte å krige.
Den eneste sjansen jeg har til å bli bedre er å begi meg ut på en reise jeg har unngått hele livet.
Jeg må inn til kjernen av smerten.
Den brennende kjernen jeg har holdt meg borte fra. Selve leirbålet.
Jeg må høre på den lille.
Bare sannheten kan sette meg fri.
Hver celle i kroppen stritter imot, men har jeg noe valg?
Jeg kan velge å fortsette å bli skadet.
Eller jeg kan velge å slutte å krige.

Jeg er redd.
For uansett hva jeg velger så har jeg egentlig ikke noe valg.
Jeg klarer ikke lengre løpe fra meg selv.

Uvirkelighetsfølelse

Det er lenge siden jeg har blogget og bloggen min døde da jeg impulsivt slettet alt jeg hadde skrevet.

Mye har forandret seg siden sist. Jeg har forandret meg. Til og med hjerterytmen min har forandret seg. Som over natten fikk jeg en plagsom rytmeforstyrrelse.

I hele sommer har jeg vært dårlig, både fysisk og psykisk. Det hele begynte med at samboer fikk kreft. Det fortsatte med at jeg ble gravid i mai. Vi sa det var tilfeldig, men det var impulsivt planlagt. På noen dager lærte jeg meg alt det prøvere er opptatt av og brukte flere tusen i eggløsningstester og graviditetstester. Da jeg testet positivt på samme datoen som faren min døde to år tidligere måtte jeg skjule lykken som begynte å vokse inni meg. Men jeg kjente den, håpet, troen og kjærligheten. Det var så sterkt og jeg satt hver dag å så på fødselsprogrammer og filmer. SÅNN føltes det å få holde den nyfødte i armene sine. For hva visste jeg vell om det?

Barnet mitt ble fratatt meg på fødestuen for over ti år siden og jeg har aldri følt meg som mamma. Det har vært min største skam og mitt blødende sår i alle år. Ut av det vonde kom det noe godt som jeg i dag ikke ville ha byttet mot noe. De menneskene som sønnen min bodde hos har tatt imot hos som en familie og jeg er evig takknemlig for å ha så trygge gode mennesker i et utrygt og vondt liv.

Spontanaborten.

Den følelsen jeg fikk da jeg så blod på papiret var uvirkelig.. Jeg gikk på legevakten og overdrev alt jeg kunne for å få en ultralyd. Jeg bare MÅTTE se det lille hjertet slå. Redd, men spent satt jeg dagen etter på gynokologisk. Jeg kikket rart på dama bak skranken da hun spurte meg om jeg klarte sitte på venterommet med de andre. Hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg hadde ikke mer blod og siden jeg hadde fått beskjed at jeg kom til å miste første gang jeg var gravid, så var jeg sikker på at de også denne gangen tok feil. Mens jeg lå på benken koblet jeg fullstendig ut at jeg lå i en gynokolog stol. Jeg ba til Gud om at hjertet måtte slå og ventet de skulle komme med en beroligende og positiv nyhet. Men den lot vente på seg. Jeg fikk beskjed om at jeg aborterte og kom til å begynne å blø, fikk time senere for å se om kroppen ryddet opp selv eller om jeg trengte hjelp. For meg var timen en time jeg gledet meg til, for den skulle bekrefte at de tok feil. Først brøt jeg sammen, men da jeg kom hjem var jeg sikker på at de tok feil. Jeg følte meg gravid og fortsatte å sluke alt jeg kom over av graviditet og klikket på alt og alle som ikke var super positive på at dette skulle gå bra. Først flere dager senere begynte jeg å blø igjen. Og denne gangen kom det noen voldsomme smerter, som å føde! Jeg svettet meg gjennom det som føltes som rier og løp fram og tilbake på do hvor det i hvert anfall av smerte ble støtet ut en del av fosteret fra kroppen min. Noe i meg døde denne dagen og jeg kommer aldri til å gelmme den. At det kunne gjøre så vondt forstod jeg ikke. Var det ikke slik det var å føde? At den psykiske smerten skulle overta og holde meg våken hver natt fremover visste jeg ikke enda. jeg visste heller ikke at jeg ville få et fryktelig tilbakefall og bli like dårlig som jeg var da jeg ME diagnosen. Så dårlig hadde jeg aldri trodd jeg kunne bli igjen. Det var helt grusomt og jeg ønsket bare å dø. 

Jeg fikk det verste angstanfallet som jeg har hatt siden jeg ble fratatt sønnen min på fødestuen. En helt ubeskrivelig angst som ikke ville slippe taket. Angsten og uvirkelighetsfølelsen slipper ikke taket. 

Første syklus etter aborten var ustabil og jeg blir ikke gravid. Jeg, som ble gravid på første forsøket denne gangen og ble gravid med sønnen min på prevensjon. At jeg ikke skulle bli gravid igjen hadde ikke slått meg og da det slo meg, slo det meg hardt. Tusenvis av kroner på eggløsningstester og graviditetstester slet meg bare ut. Når eggløsningestestene var positive følte jeg et håp Dette skulle vi klare. Denne gangen var prosjekt baby en hemmelighet og vi gjorde alt etter boka, men kroppen min var ustabil etter aborten og psyksik begynte jeg å bli et vrak, rett og slett. Så kommer mensen og den dagen kjenner jeg hvordan alle disse testene (tok tre-fire tester til dagen og ble skikkelig testoman) har sugt de siste kreftene ut av meg. Testene ble som et dop for meg. Jeg har vært besatt og nå er jeg tilbake i virkeligheten igjen. Jeg blør og en del av meg dør. 

Så kommer vår siste sjanse, min siste eggløsning før samboer skal operere bort prostata og sædblære. Men da har hjerterytmen min blitt så plagsom at rytmeforstyrrelsen som visstnok ikke tar livet av meg allerede har tatt livet av meg psykisk. Jeg har ingen konrtoll over noe og innser at å sette et barn til verden nå er egoistisk. Så jeg gråter meg gjennom eggløsningen. Og i dag kom mensen igjen.

Plutselig går det opp for meg at samboer har kreft. På alle disse månedene har jeg ikke trodd på det, men etter sykehus besøket i dag ble alt så virkelig. Kjente jeg dissosierte mens jeg satt der og hørte om operasjonen som er en stor operasjon. For første gang ble kreften virkelig. I panikk ordnet legene med alt som skulle ordnes for at vi skulle få fryst ned en siste mulighet og legene var virkelig hjelpsomme og forståelsesfulle. Jeg klarte et øyeblikk å glemme kreften og fokusere på baby igjen, helt til jeg forstod at jeg i skrivende stund ikke kan bli gravid. 

På sykehuset forteller samboer om spontanaborten og vi blir tilbudt å prøve igjen før en operasjon, men jeg vet at jeg er for dårlig til det nå.

Med hepatitt C får jeg ikke lov å benytte meg av prøverør så vi har ikke fryst ned sæd.

Men legen finner ut at jeg kan få bruke sæden til samboer, bare ikke i prøverør.

Så sjansene for å klare å bli gravid er omtrent som om vi kunne hatt sex en eggløsning til, tror jeg.

Det får vi vite i morgen for vi fikk time på kvinneklinikken allerede i morgen formiddag.

I skrivende stund føles det meningsløst å reise.

Den fysiske formen min er bedre etter uker i et mørkt rom, men den psykiske blir egentlig bare verre.

Hjernen min lager sin egen virkelighet og jeg klarer ikke henge med i det som egentlig er virkeligheten.

Jeg er så ødelagt.

 

Når jeg ikke engang klarer å ta meg av sønnen min på 10 så er en baby uatuel.

Vi velger alikevell å reise, i håp om at livet kan snu.

At vi kan få et helt vanlig liv.

Det ville vært fantastisk.

 

Uvirkelighetsfølelsen vokser og til tross for at jeg er kjempe trøtt får jeg fortsatt ikke sove. I et desperat forsøk på å få meg søvn før reisen i morgen har jeg tatt mogadon, rivotril og paralgin forte. Jeg er trøtt og rusa for første gang på lenge. Men jeg sover ikke lengre. Dissosierer mye når hjerterytmen er normalt, men når hjertet tuller er jeg altfor mye til stede i kroppen min. De siste ukene har nettene vært et helvete jeg ikke klarer sette ord på. Hvis du blander dissosiativ identitetsforstyrrelse, angst, flashbacks, natteskrekk og hallusinasjoner sammen så er du det nærmeste jeg kommer en beskrivelse. Den reddselen jeg føler om nettene kan ikke beskrives. Noen netter planlegger jeg å ta mitt eget liv, men når morgenen kommer er jeg redd for å dø. 

Heldigvis kan sæden ligge i fem år. I skrivende stund klarer jeg ikke ta vare på meg selv engang. Jeg har store sorte hull fra hver eneste dag og er livredd for å miste kontrollen og vise de delene av meg selv som skremmer meg. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli hel. Imellomtiden får jeg leve i et vakum av uvirkelighetsfølelse. 

 

Les mer i arkivet » September 2013 » August 2013
hits