Hvilket valg?

Det er valgdag. Jeg har gjort min "plikt" og levert min stemme. Jeg har ftt et nummer i manntallet og en illusjon om at jeg har et valg.
Hjerterytmen min blir ikke bedre, jeg vkner i panikkangst etter mareritt, er s utmattet at jeg ikke klarer gjre noe, s urolig at jeg ikke klarer slappe av.
Inni meg er det krig.
Krig frer bare til mer krig.
Ei lita jente er redd og grter inni meg.
En del av meg er bare sint og krangler.
Jeg prver vinne denne krigen, men innser jeg dr under veis.
Jeg har ikke noe valg.
For bli bedre m jeg slutte krige.
Den eneste sjansen jeg har til bli bedre er begi meg ut p en reise jeg har unngtt hele livet.
Jeg m inn til kjernen av smerten.
Den brennende kjernen jeg har holdt meg borte fra. Selve leirblet.
Jeg m hre p den lille.
Bare sannheten kan sette meg fri.
Hver celle i kroppen stritter imot, men har jeg noe valg?
Jeg kan velge fortsette bli skadet.
Eller jeg kan velge slutte krige.

Jeg er redd.
For uansett hva jeg velger s har jeg egentlig ikke noe valg.
Jeg klarer ikke lengre lpe fra meg selv.

Uvirkelighetsflelse

Det er lenge siden jeg har blogget og bloggen min dde da jeg impulsivt slettet alt jeg hadde skrevet.

Mye har forandret seg siden sist. Jeg har forandret meg. Til og med hjerterytmen min har forandret seg. Som over natten fikk jeg en plagsom rytmeforstyrrelse.

I hele sommer har jeg vrt drlig, bde fysisk og psykisk. Det hele begynte med at samboer fikk kreft. Det fortsatte med at jeg ble gravid i mai. Vi sa det var tilfeldig, men det var impulsivt planlagt. P noen dager lrte jeg meg alt det prvere er opptatt av og brukte flere tusen i egglsningstester og graviditetstester. Da jeg testet positivt p samme datoen som faren min dde to r tidligere mtte jeg skjule lykken som begynte vokse inni meg. Men jeg kjente den, hpet, troen og kjrligheten. Det var s sterkt og jeg satt hver dag s p fdselsprogrammer og filmer. SNN fltes det f holde den nyfdte i armene sine. For hva visste jeg vell om det?

Barnet mitt ble fratatt meg p fdestuen for over ti r siden og jeg har aldri flt meg som mamma. Det har vrt min strste skam og mitt bldende sr i alle r. Ut av det vonde kom det noe godt som jeg i dag ikke ville ha byttet mot noe. De menneskene som snnen min bodde hos har tatt imot hos som en familie og jeg er evig takknemlig for ha s trygge gode mennesker i et utrygt og vondt liv.

Spontanaborten.

Den flelsen jeg fikk da jeg s blod p papiret var uvirkelig.. Jeg gikk p legevakten og overdrev alt jeg kunne for f en ultralyd. Jeg bare MTTE se det lille hjertet sl.Redd, men spent satt jeg dagen etter p gynokologisk. Jeg kikket rart p dama bak skranken da hun spurte meg om jeg klarte sitte p venterommet med de andre. Hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg hadde ikke mer blod og siden jeg hadde ftt beskjed at jeg kom til miste frste gang jeg var gravid, s var jeg sikker p at de ogs denne gangen tok feil. Mens jeg l p benken koblet jeg fullstendig ut at jeg l i en gynokolog stol. Jeg ba til Gud om at hjertet mtte sl og ventet de skulle komme med en beroligende og positiv nyhet. Men den lot vente p seg. Jeg fikk beskjed om at jeg aborterte og kom til begynne bl, fikk time senere for se om kroppen ryddet opp selv eller om jeg trengte hjelp. For meg var timen en time jeg gledet meg til, for den skulle bekrefte at de tok feil. Frst brt jeg sammen, men da jeg kom hjem var jeg sikker p at de tok feil. Jeg flte meg gravid og fortsatte sluke alt jeg kom over av graviditet og klikket p alt og alle som ikke var super positive p at dette skulle g bra. Frst flere dager senere begynte jeg bl igjen. Og denne gangen kom det noen voldsomme smerter, som fde! Jeg svettet meg gjennom det som fltes som rier og lp fram og tilbake p do hvor det i hvert anfall av smerte ble sttet ut en del av fosteret fra kroppen min. Noe i meg dde denne dagen og jeg kommer aldri til gelmme den. At det kunne gjre s vondt forstod jeg ikke. Var det ikke slik det var fde? At den psykiske smerten skulle overta og holde meg vken hver natt fremover visste jeg ikke enda. jeg visste heller ikke at jeg ville f et fryktelig tilbakefall og bli like drlig som jeg var da jeg ME diagnosen. S drlig hadde jeg aldri trodd jeg kunne bli igjen. Det var helt grusomt og jeg nsket bare d.

Jeg fikk det verste angstanfallet som jeg har hatt siden jeg ble fratatt snnen min p fdestuen. En helt ubeskrivelig angst som ikke ville slippe taket. Angsten og uvirkelighetsflelsen slipper ikke taket.

Frste syklus etter aborten var ustabil og jeg blir ikke gravid. Jeg, som ble gravid p frste forsket denne gangen og ble gravid med snnen min p prevensjon. At jeg ikke skulle bli gravid igjen hadde ikke sltt meg og da det slo meg, slo det meg hardt. Tusenvis av kroner p egglsningstester og graviditetstester slet meg bare ut. Nr egglsningestestene var positive flte jeg et hp Dette skulle vi klare. Denne gangen var prosjekt baby en hemmelighet og vi gjorde alt etter boka, men kroppen min var ustabil etter aborten og psyksik begynte jeg bli et vrak, rett og slett. S kommer mensen og den dagen kjenner jeg hvordan alle disse testene (tok tre-fire tester til dagen og ble skikkelig testoman) har sugt de siste kreftene ut av meg. Testene ble som et dop for meg. Jeg har vrt besatt og n er jeg tilbake i virkeligheten igjen. Jeg blr og en del av meg dr.

S kommer vr siste sjanse, min siste egglsning fr samboer skal operere bort prostata og sdblre. Men da har hjerterytmen min blitt s plagsom at rytmeforstyrrelsen som visstnok ikke tar livet av meg allerede har tatt livet av meg psykisk. Jeg har ingen konrtoll over noe og innser at sette et barn til verden n er egoistisk. S jeg grter meg gjennom egglsningen. Og i dag kom mensen igjen.

Plutselig gr det opp for meg at samboer har kreft. P alle disse mnedene har jeg ikke trodd p det, men etter sykehus besket i dag ble alt s virkelig. Kjente jeg dissosierte mens jeg satt der og hrte om operasjonen som er en stor operasjon. For frste gang ble kreften virkelig. I panikk ordnet legene med alt som skulle ordnes for at vi skulle f fryst ned en siste mulighet og legene var virkelig hjelpsomme og forstelsesfulle. Jeg klarte et yeblikk glemme kreften og fokusere p baby igjen, helt til jeg forstod at jeg i skrivende stund ikke kan bli gravid.

P sykehuset forteller samboer om spontanaborten og vi blir tilbudt prve igjen fr en operasjon, men jeg vet at jeg er for drlig til det n.

Med hepatitt C fr jeg ikke lov benytte meg av prverr s vi har ikke fryst ned sd.

Men legen finner ut at jeg kan f bruke sden til samboer, bare ikke i prverr.

S sjansene for klare bli gravid er omtrent som om vi kunne hatt sex en egglsning til, tror jeg.

Det fr vi vite i morgen for vi fikk time p kvinneklinikken allerede i morgen formiddag.

I skrivende stund fles det meningslst reise.

Den fysiske formen min er bedre etter uker i et mrkt rom, men den psykiske blir egentlig bare verre.

Hjernen min lager sin egen virkelighet og jeg klarer ikke henge med i det som egentlig er virkeligheten.

Jeg er s delagt.

Nr jeg ikke engang klarer ta meg av snnen min p 10 s er en baby uatuel.

Vi velger alikevell reise, i hp om at livet kan snu.

At vi kan f et helt vanlig liv.

Det ville vrt fantastisk.

Uvirkelighetsflelsen vokser og til tross for at jeg er kjempe trtt fr jeg fortsatt ikke sove. I et desperat forsk p f meg svn fr reisen i morgen har jeg tatt mogadon, rivotril og paralgin forte. Jeg er trtt og rusa for frste gang p lenge. Men jeg sover ikke lengre. Dissosierer mye nr hjerterytmen er normalt, men nr hjertet tuller er jeg altfor mye til stede i kroppen min. De siste ukene har nettene vrt et helvete jeg ikke klarer sette ord p. Hvis du blander dissosiativ identitetsforstyrrelse, angst, flashbacks, natteskrekk og hallusinasjoner sammen s er du det nrmeste jeg kommer en beskrivelse. Den reddselen jeg fler om nettene kan ikke beskrives. Noen netter planlegger jeg ta mitt eget liv, men nr morgenen kommer er jeg redd for d.

Heldigvis kan sden ligge i fem r. I skrivende stund klarer jeg ikke ta vare p meg selv engang. Jeg har store sorte hull fra hver eneste dag og er livredd for miste kontrollen og vise de delene av meg selv som skremmer meg. Jeg skal gjre alt jeg kan for bli hel. Imellomtiden fr jeg leve i et vakum av uvirkelighetsflelse.

Les mer i arkivet September 2013 August 2013
hits